Det lurer jeg på. For spørsmålet engasjerer faktisk ganske lite. De aller fleste vet ikke om at norske journalister krangler om juks nå midt i fellesferien.
Det begynte med at Dagens Næringsliv hadde en stor lørdagsreportasje om kunder og klaging. En artig og morsom sak. Så viste det seg at journalisten som skrev saken hadde stjålet sitater og intervjubiter fra andre. Avsløringen av plagiat og sitatfusk ble gjort på Twitter.
Hvorfor jukser journalister? Hva er forklaringen? Fra tidligere avsløringer vet vi at det ligger behov om å få til noe bra, og så blir fristelsene for store. Latskap og å velge enkle og behagelig løsninger er en forklaring. Hvorfor gjøre egne intervjuer når noen andre allerede har svart på det samme?
Anerkjennelse er også viktig. Særlig internt i bransjen. Heldigvis er det umulig å jukse uten å bli avslørt. Særdeles i vår digitale verden. Og det er vanskelig å forstå at noen gjør det, når avsløringene er garantert. Et påfølgende fall i unåde og prestisje for de det gjelder.
Det er en personlig tragedie for journalisten som ble avslørt denne uken. Jeg håper han har gode folk rundt seg.
Folk flest bryr seg ikke om dette når de surfer på VG-nett på mobilen. Likevel går diskusjonene høyt i mediekretser. Grumset fra flere redaksjoner virvler opp. Ja, selveste Journalisten kommer ikke unna dritten. La den som ikke har svin på skogen kaste den første steinen.
Mediediskusjoner i Norge er en krangel i andedammen. Det underlige er å se at flere journalister forsvarer hverandre, er uklare om etikken og inkonsekvente. Mange ønsker ikke å være tydelige og klare. De vil ikke si at juks er feil, uetisk og dårlig arbeid. I andre bransjen ville sjefen (les redaktøren) for jukset måttet gå på dagen.
Det gir stor grunn til bekymring. Men er dessverre ikke noe nytt. Jeg kjenner selv til journalister som har blitt tatt for grove feil og som er felt i PFU (Pressens Faglige Utvalg). I sitt journalistmiljø har de fortsatt en høy stjerne og anerkjennelse. I kjølvannet sitter folk som er omtalt, uten mulighet for å leve et verdig liv etter det som har vært på trykk.
Når journalister jukser og det blir tvil om det som skrives er sant, bør vi som leser aviser bli alvorlig bekymret. På vegne av vår felles vaktbikkje som skal avsløre overgrep, feil og uredelighet. For nå vet vi at det skjer uredelige ting i redaksjonene rundt oss.
Norske redaksjoner har ikke råd til å bli mistenkt for juks når de kjemper om nok klikk. Kristin Clemet spør betimelig på Twitter: Når pressen avslører en skandale i næringslivet, skriver de gjerne at det bare er toppen av isfjellet. Er det sånn i pressen også?
Og hva om juksejournalistene skulle finne på å skrive om noe som rammer deg eller meg? Hvordan skal vi da forholde oss? Mediene klarer uansett kun å rapportere om deler av virkeligheten, sannheten er alltid mye større.
Derfor er diskusjonen om journalistjuks kjempeviktig. Den kan føre til at listen for etikk og etterrettelighet legges enda høyere. Da vil vi som lesere, lyttere og seere få mer kvalitet. Det vil i det minste være helt tydelig for oss hvilke av mediene som tar et oppgjør med seg selv. Det kan det være smart å følge med på, så det er de beste som kan få våre verdifulle klikk.
Dagens Næringsliv er i ferd med å ta denne ryddejobben. La oss satse på at de feier ut hvert grann av tvil om juks. Håper flere også bruker sommeren til storrengjøring og ekte selvransakelse.
