Familielivet er ikke konstant og ting blir ofte snudd på hodet for mange av de jeg omgås. Det handler selvsagt om alder. Vi er på god vei inn i en ny tid: våre foreldre blir gamle. Mange venner og bekjente deler litt av det de er opptatt av. Foreldrenes ve og vel.
Den eldre generasjon er todelt. De som står på, spreke og vitale med et aktivt og godt liv, langt opp i alderdommen.
Så er det de andre, de som jeg nå tenker litt på. Flotte foreldre som ikke lengre er familiens ubestridte overhoder og ledere. Rollene er i ferd med å snu. Nå må barna trø til og ta kontrollen. Merkelige greier som virvler opp mange følelser.
Når du må erkjenne for deg selv og dine omgivelser at du er mor for din mor eller far for din far. Ikke lett og kanskje litt tabu, for dette snakkes det ikke mye om i norsk offentlighet. Det er lite å hente av erfaringer utenfor nær vennekrets.
Folk sliter og kjemper, både eldre og unge, om å se løsninger som passer både følelser, livsstil og lommebok.
Lurer på hvordan det er for enkelte av de gamle, som gjennom sine liv har sittet på maktens tinder med toppstillinger og viktige posisjoner, skapt verdier og arbeidsplasser, vært ledende og førende. Fått anerkjennelse og kjent seg verdifulle. De har vært viktige! Betydd mye!
Så kommer dagen der de ikke kan beskrives med noen av disse hedersordene for nåværende situasjon. Hvis de ser på seg selv kjenner de ikke igjen personen de har foran seg. Da kan både sinne, depresjon og tunge tanker ta over. Og litt vrangvilje og stahet.
Barna må ta ledelsen. Noen eldre tar varmt i mot denne omsorgen og ser ut til å sette pris på at noen tar styring. De er i tett dialog om hvordan alt skal løses når det ikke lengre er mulig å bo i huset, kjøre bilen eller fortsette som før.
Noen blir helt uventet alene og trenger barnas trygge arm for å klare seg videre på egen hånd. Kanskje også økonomisk. Og noen avviser virkeligheten, hjelpere og muligheter.
De stritter i mot. De vil ikke akseptere at helse og intellekt svikter og at de trenger barna sine som en ”mor” eller ”far” i denne nye fasen de skal inn i. Da må de lirkes og lures og overtales og fristes. Kanskje tvinges. Absolutt ingen behagelig situasjon for verken eldre eller yngre.
Jeg lurer jo selvsagt på hvordan jeg blir som gammel. Blir jeg fleksibel og medgjørlig? Vil jeg lytte til mine barns velmenende invitasjoner som gjør livet enklere for både dem og meg?
Uansett hvor ærlig jeg er med meg selv er dette totalt umulig å forutse. Men i mitt hode handler det også om å ta litt styring. Mens jeg fortsatt kan. Flere ler av meg når jeg allerede tidlig i livet har hatt tanker om hvordan jeg vil leve som gammel. Men de kan bare le. Er hodet klart skal jeg ta kontroll.
Jeg må nok prosessere en del, men også ta praktiske valg. I god tid skal jeg velge min egen alderdom. Det kan gjøre livet lettere for både meg og mine barn. Samtalen skal i alle fall i gang rundt familiemiddagen.
