Ikke påskefjellet nå, det er i tåkeheimen vi er

De hvite viddene eller hyttekos er i år byttet ut med vandringer i tåkeheimen for veldig mange av oss. 

Den dagen koronasituasjonens alvor gikk inn i nasjonens bevissthet, 12. – 13. mars gikk det kort tid og så havnet jeg rett ut på jordet. Der var jeg, tett omsluttet av en tett og tung tåkesky. Hjernen min koblet rett og slett ut. Kortslutning.

Det var en total overload, mye skjedde rundt meg både hjemme og på jobb. Hodet var ikke forberedt. Tankene overtok og spant rundt som en karusell på speed, mens jeg ikke klarte å finne nødbremsen.

I min jobb er jeg heldig å ha kontakt med mange ulike folk, i ulike stillinger og funksjoner. Mange av dem forteller den samme historien.

Vi er ikke kjent med å være i en så uforutsigbar situasjon. På forskjellige måter er vi ute av balanse. Det er flere spørsmål enn svar.

Som en kollega sier; det er vanskelig å gå fra å ha kontroll på det meste, økonomi, familieliv, mat, hus, alt – og så føler jeg at alt er i limbo – selv om det ikke egentlig er sånn. 

For min egen del har jeg diagnose «falsk korona». Symptomene kommer og går. Jeg ler av meg selv. Men jeg vet at de av oss som har hypokondertendenser er bekymret. Vi kjenner på alskens plager og er urolige, for helsevesenet er bruker kapasiteten til å hjelpe de som har ekte korona.

Tålmodigheten derimot, har tatt ut sykemelding. Det er kort lunte og mye irritasjon. Der merker jeg også at jeg ikke er alene. Folk reagerer ganske ildfullt for tiden. Psykolog Peder Kjøs skriver om det her.

Det forteller meg at jeg bare må roe ned. Frustrasjon, usikkerhet og lett irritasjon er klassiske tegn på stress. Jeg krysser av på mange dem og merker at andre er også smittet av dette.

Psykologer minner oss på at vi må snakke mer om at vi alle er i kriseberedskap nå. Noen av oss har god erfaring med det og god innsikt i våre egne reaksjoner. Andre har null erfaring og null innsikt. Her er en link til mer innsikt i reaksjonsmønstrene våre. .

På nettet flommer det over av tips for ledelse og fremoverlenthet i koronaens tid. Det er nesten til å gråte av. For det er der vi er, helt på kanten. Tårene sitter løst hos mange, fordi de faktisk lever i en krise der jobb, økonomi og livsgrunnlag vakler.

Vi er i helt forskjellige situasjoner alle sammen og vi håndterer det helt forskjellig alle sammen. 

Jeg har vitset med at vi i denne situasjonen heldigvis er fritatt fra de klamme klemmene vi vanligvis får av folk rundt oss. 

Men det folk trenger nå er en trygg og god bamseklem, i en eller annen variant. Å bli sett og hørt. Forstå at de ikke er alene i sin tåkeheim. Det er mange av oss som virrer rundt og vet ikke helt hvor vi er og hvor veien går.

Da jeg kom tilbake på jobben etter den første helgen med full koronastopp måtte jeg rett og slett ta grep sammen med en god kollega. Situasjonen rundt oss var (og er) i beredskap, og å være i tåken med kortsluttet hjerne var ikke et alternativ.

Vi snakket oss ut av dette ved å bruke velkjente prinsipper for krise og beredskap. Etter hvert lettet tåken og vi fikk tatt grep og fikk utsikt over et ukjent landskap. Det er jo det som skjer nå. 

Vi er i ukjent terreng og det gjør noe med oss.

Les også: Professor ved NTNU Eirik J. Irgens’ artikkel: Korona og deretter optimist? Pessimist? Meliorist!