Rasismen lever - her også

Denne bloggen skulle egentlig handle om innovasjon på speed, etter korona. I stedet MÅ jeg skrive litt om rasisme. For nå må vi våkne opp her. Det er ikke bare i USA dette eksisterer. 

Det er ikke bare et ”annet sted”. Vi VET vi har det her og, skakkjørte holdninger mot folk som har annen hudfarge.

I en Facebookgruppe ble det diskutert hvorvidt vi har rasisme her i landet. Særlig siden vi er et land med folk som vil vel og som gjør sitt beste for å være greie og hyggelige mot nesten alle.

Vi konkluderte med at JA, vi har mye rasisme her i landet og. Blant oss, du og jeg. Det manglet ikke på eksempler.

Vi tenker jo det er der ute i verden, i USA og sånn. Der er det ganske mange rasister. Og i Frankrike. Og i England, for å ta et par eksempler. Lite her hjemme. Her er vi ok.

For noen år tilbake var vi på skiferie i Frankrike, sammen med resten av landet i vinterferien. Køen inn i skiheisen var lang, og alle franskmennene rundt oss var hvite mennesker som oss. 

Da det nærmet seg vår tur til å sige inn i stolheisen, la jeg merke til en svart mann i heiskøen. Da han kom frem til skiheisen, bremset de andre i køen. Ingen ville sitte i stolheisen med ham. 

Vi tok sjansen, lei av køene skled vi inn i stolheisen sammen med alpenes eneste (?) svarte alpinist. Samtidig kjente jeg veldig på det at folk bremset opp og viste tydelig at de ikke ville ta heisen med ham. Kan det ha vært en annen grunn enn hudfargen? Jeg tror ikke det.

Han virket selvfølgelig uberørt, men for meg var dette en ubehagelig observasjon. Hvis folk ikke ville sitte i skiheisen med ham i noen få minutter, hvilke andre slike opplevelser hadde han? Hvor i hans hverdag trakk hvite folk seg unna? Holdt tilbake?

VI har snakket mye om hva han må ha følt inni seg og hvordan det må være å oppleve at folk markerer på den måten. Veldig tydelig og samtidig uangripelig. Det er jo bare en ”liten ting”.

Jeg har garantert oppført meg rasistisk, og sagt flåsete ting som er sårende og som virker rasistisk. Hvis du er helt ærlig med deg selv – er du sikker på at du ikke har gjort det selv? Tanker? Små reaksjoner?

Min påstand er at vi alle er rasister, og det krever en konstant bevissthet om egne holdninger og oppførsel for å unngå rasisme.

Vi som bor i et land der hvitheten er majoriteten, kan leve i “trygg visshet om at vi ikke er rasister” – fordi vi ikke utfordres på hudfarge daglig. Vi tvinges ikke til å velge antirasismen og kan leve på nasjonens “skikkelighet”.

Som ”person of color” eller POC i Norge er det garantert vanskelig å løfte frem opplevelser av hverdagsrasisme. Men det skjer rundt oss hele tiden. Det er ikke bare i USA dette skjer.

En jeg kjenner som er ”POC” delte et par frustrasjoner om dette. Vedkommende følte ubehag ved å ta opp temaet og hadde flere dagliglivseksempler. Fra butikker, cafeer og arbeidsliv, der små og store situasjoner var preget av rasisme.

Folk tok ikke disse erfaringene alvorlig, og avviste at disse episodene hadde med rasisme å gjøre. Det var hvite kolleger som ikke ville akseptere dette og mente vedkommende var overfølsom.

Det var spesielt å høre om dette, fortalt av en person som var nervøs for mine reaksjoner. Ville jeg også avvise disse erfaringene?

For noen år tilbake jobbet jeg for en organisasjon som fikk en afrikaner som sjef. Det var interessant å merke responsen, det var ikke bare hyggelige godord som ble sagt av medarbeidere utenfor kontorene.

Da jeg var student og på utveksling i USA hadde jeg afroamerikanske venner, og jeg fikk irettesettelser av hvite amerikanere for det. Klare ord for pengene.

Det jeg deler her er indirekte rasisme jeg har opplevd. Det jeg leser av erfaringer rundt meg, bekrefter at min venns opplevelser stemmer på en prikk. Rasismen lever godt i Norge, og diskriminerer folk på boligmarkedet, jobbmarkedet og i store og små opplevelser daglig.

Våre medmenneskers opplevelser av dette er ekte og reelle. Min venn som delte sine opplevelser gråt da jeg trodde på disse erfaringene. Det var sterkt.

Det får meg til å se meg selv i speilet. Jeg må jobbe med meg selv og mine holdninger. Grums som tyter ut av en ryggmarg jeg ikke trodde jeg hadde. Særdeles utrivelig. 

Gjør det du og. Ta en daglig runde mot egne fordommer og bli et bedre medmenneske og vær en tydelig antirasist. Det er det vi trenger fra hverandre nå, og ikke glem at antirasisme er ferskvare. Vi må jobbe det frem – HVER dag.